Lærersider

 

Menneskerettigheter i Frihet og velferd og Livsløp og velferd
 
Flere av hovedmomentene under Mål 5 Menneskerettighetene i læreplanen for Reform 94 kan gjenkjennes i de nye kompetansemålene. En del av teksten i læreboka Frihet og velferd kunne derfor ”overføres” til Livsløp og velferd. Hvis en bruker den nye læreboka, men underviser etter ”gammel” læreplan, er det likevel nødvendig å supplere med tilleggsstoff. Nedenfor har vi sakset og redigert tekst fra Frihet og velferd som kanskje kan være til nytte.
 
Mål 5 Menneskerettighetene – TILLEGGSSTOFF
 
Andre generasjons rettigheter og framveksten av velferdsstaten
Menneskerettighetene fikk et stadig videre innhold. Men det var først på slutten av 1800-tallet at en ny generasjon rettigheter – sosiale og økonomiske rettigheter – fikk sitt gjennombrudd. Utviklingen av velferdsrettighetene, andre generasjons rettigheter, kan forklares ut fra at et nytt syn på forholdet mellom stat og individ gjorde seg gjeldende. Samfunnet skulle ha et visst ansvar for hvert menneskes velferd. Samtidig måtte den enkelte påta seg bestemte plikter.
            Obligatorisk grunnskole var ikke bare en rettighet, men også en plikt. Samfunnet krevde at sosialiseringen av barn og unge ikke lenger skulle forbeholdes familien og kirken. Gradvis modnet også tanken om at det er en plikt å bidra til og å være medlem av sosialforsikringsordninger – forsikringer mot sykdom, ulykker og alderdom. I perioden rundt århundreskiftet ble arbeidsledighet definert som et sosialt problem som det offentlige skulle ha ansvaret for å løse.
            De første omfattende reformene kom i Tyskland i 1880-årene. Men her var det ikke humanistiske idealer som lå til grunn. Utbyggingen av sosiale rettigheter var faktisk ledd i et forsøk på å begrense politiske rettigheter. Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck ville hindre at den sterkt voksende industriarbeiderklassen fikk politisk makt. Det kunne gjøres ved å gi arbeiderne materiell trygghet: «Den arbeider som har alderspensjon, er mye mer tilfreds og lettere å behandle enn en som ikke har dette i utsikt». Tyske arbeidere fikk derfor både syke-, ulykkes- og alderdomsforsikring.
            Tysk sosiallovgivning ble et mønster for andre land. Omfattende statlig styring av det økonomiske livet ble godtatt som et middel til å stoppe sosialismen og sikre politisk stabilitet. Et stort antall trygdelover ble vedtatt før første verdenskrig. Utviklingen fortsatte i mellomkrigstida, men nå gjerne med fagbevegelsen og sosialistiske eller sosialdemokratiske partier/regjeringer som pådrivere. Sosialforsikringslover ble vedtatt i så å si alle europeiske land og i blant annet Latin-Amerika og Japan.
            Norge vedtok mange velferdsreformer i periodene 1890–1918 og 1935–40. Men det var særlig etter den andre verdenskrigen at velferdsstaten ble et middel til å sikre borgernes økonomiske og sosiale behov. Vi fikk et system der staten omfordeler godene gjennom skatter og avgifter, slik at alle skal være sikret et bestemt minimum av velferd – uansett situasjon som måtte oppstå.
 
Rettigheter – for hvem?
Ifølge naturretten var menneskene opprinnelig like og frie. Men på 1700- og 1800-tallet gjaldt rettighetene på langt nær for alle. De var derfor egentlig ikke menneskerettigheter slik vi definerte begrepet på side 24. Stemmeretten var for eksempel begrenset til et lite mindretall. De fleste opplysningsfilosofene ønsket ikke at kvinnene skulle få politiske rettigheter. Locke så på ekteskapet som en kontrakt som også gav kvinnen rettigheter. Men mannen hadde bredere kunnskaper og erfaringer og måtte derfor ha det avgjørende ordet.
 
Alle kvinnens tanker som ikke knytter seg direkte til hennes daglige plikter, skal være rettet mot å studere mennene. Hennes streben skal gå ut på å tilegne seg slike ferdigheter som mennene finner behag i ... Oppdragelsen av kvinner skal derfor alltid tilpasses mennenes behov.
Jean-Jacques Rousseau, fransk opplysningsfilosof
 
Selv om den amerikanske uavhengighetserklæringen slo fast at alle mennesker er like, ble ikke indianerne og negerslavene betraktet som fullverdige mennesker. Kvinner fikk heller ikke de samme politiske rettighetene som menn. Til tross for at mange kvinner deltok aktivt i frigjøringskampen mot Storbritannia, ble ikke kvinnenes rettigheter slått fast i den nye grunnloven. Det er også et tankekors at den som skrev utkastet til uavhengighetserklæringen, Thomas Jefferson, gikk hjem til negerslavene sine etter at han hadde sagt klart fra at alle mennesker er født like.
            Utenfor politikernes forsamlingslokaler, blant kvinnene som selv var nektet menneskets naturlige rettigheter, oppstod det pionergrupper som ville hjelpe negerslavene med mer enn ord. Mange av disse kvinnelige menneskerettighetsforkjemperne er ukjente, selv om det var dem som viste at de virkelig forstod hva menneskerettighetene innebar. De arbeidet for like rettigheter for kvinne og mann, svart og hvit, slave og fri.
            Den franske revolusjonen i 1789 var borgerskapets revolusjon mot adelens og kirkens veldige makt og rikdom. Det var først og fremst handelsfolk og bønder som ønsket frihet fra inngrep og innblanding fra statens side. «Frihet, likhet og brorskap» fikk liten mening for de store grupper av fattige, jordløse og husløse. Den franske menneskerettighetserklæringen krevde ikke at staten skulle gjøre noe aktivt for å hjelpe dem som ikke hadde noen mulighet til å bryte ut av fattigdommen. Det ble sagt litt sarkastisk at erklæringen gav den samme rettigheten til fattig og rik til å sove under bruene i Paris.
            Etter hvert ble likhet for loven fastsatt som et prinsipp, og retten til politisk deltakelse for alle ble anerkjent. Flere sosiale grupper fikk reell mulighet til å komme med i det politiske systemet. Arbeidere organiserte seg og fikk plass i samfunnets besluttende organer. De fleste vesteuropeiske landene hadde innført alminnelig stemmerett for menn før 1920, selv om sveitsiske kvinner fikk denne retten først i 1971.
            Heller ikke sosialforsikringsordningene som ble vedtatt i flere europeiske land i perioden 1880–1914, gjaldt for alle. Sverige fikk allmenn alderstrygd i 1914. Ellers var ordningene begrenset til visse grupper, som industriarbeidere, landbruksarbeidere, fiskere og sjømenn. Men i løpet av mellomkrigstida ble ordningene utvidet til å gjelde flere befolkningsgrupper. Ved utbruddet av den andre verdenskrigen kunne de fleste menneskene i Europa dra nytte av trygdeordninger i forbindelse med arbeidsulykker, sykdom, alderdom og arbeidsledighet.
 
Barns rettigheter
I Verdenserklæringen om menneskerettighetene blir det slått fast at mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Retten til undervisning er også tatt med. Likevel fant FN det i 1959 nødvendig å utarbeide en egen erklæring om barnets rettigheter for å understreke at barna har helt spesielle behov. Erklæringen har ti artikler som nevner de rettene som barnet har: retten til nok og riktig mat, retten til forståelse og kjærlighet, retten til å få utviklet evnene sine og retten til gratis undervisning og mulighet til lek. I artikkel 9 står det at barn har rett til beskyttelse mot enhver form for forsømmelse, grusomhet og utnyttelse. Til slutt i erklæringen står det at UNICEF, De forente nasjoners barnefond, skal arbeide for at alle land i verden skal gjennomføre det som står i erklæringen.
            Også denne erklæringen ble fulgt opp av en konvensjon, men først 30 år seinere. Høsten 1989 vedtok FN enstemmig konvensjonen om barnets rettigheter. Konvensjonen slår fast barns rett til beskyttelse mot mishandling, som seksuelle overgrep, barnearbeid og krig. Barn skal også ha rett til helsetjeneste og utdanning, og funksjonshemmede barn skal ha rett til særlig omsorg. En gruppe rettigheter i konvensjonen likner på de sivile og politiske menneskerettighetene. Barn skal ha rett til å bli hørt i saker som angår dem, for eksempel i en rettssak eller i samfunnsspørsmål som angår dem direkte. De skal også ha rett til å utvikle evnene og ferdighetene sine, blant annet gjennom skolegang.
 
Urbefolkningenes og flyktningenes rettigheter
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter har en egen artikkel som handler om urbefolkninger og minoriteter. Artikkelen sier at etniske, religiøse eller språklige minoriteter ikke skal berøves retten til å dyrke sin egen kultur, bekjenne og praktisere sin egen religion eller bruke sitt eget språk. Men det er på det rene at menneskerettighetene ennå ikke har tilstrekkelig med regler som beskytter urbefolkningenes rettigheter. Det har særlig vært vanskelig å ivareta urbefolkningenes rett til å ha kontroll over naturressursene i området de lever i.
            I 1989 vedtok FN-organisasjonen ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen, konvensjonen om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater. Norge har ratifisert konvensjonen og fastsatt at den skal gjelde for den samiske befolkningen.
 
PRESS RELEASE Historic Milestone for Indigenous Peoples Worldwide as UN Adopts Rights Declaration
New York, 13 September 2007 – Marking an historic achievement for the more than 370 million indigenous peoples worldwide, the General Assembly today adopted the Declaration on the Rights of Indigenous Peoples, the result of more than two decades of consultation and dialogue among governments and indigenous peoples from all regions. “Today, by adopting the Declaration on the Rights of Indigenous Peoples we are making further progress to improve the situation of indigenous peoples around the world,” stated General Assembly President Haya Al Khalifa. “We are also taking another major step forward towards the promotion and protection of human rights and fundamental freedoms for all.” Secretary-General Ban Ki-moon warmly welcomed the adoption, calling it “a triumph for indigenous peoples around the world.” He further noted that “this marks a historic moment when UN Member States and indigenous peoples reconciled with their painful histories and resolved to move forward together on the path of human rights, justice and development for all.”
                Adopted by the Human Rights Council in June 2006, the Declaration emphasizes the rights of indigenous peoples to maintain and strengthen their own institutions, cultures and traditions and to pursue their development in keeping with their own needs and aspirations. It establishes an important standard for eliminating human rights violations against indigenous peoples worldwide and for combating discrimination and marginalization.
                “The 13th of September 2007 will be remembered as an international human rights day for the Indigenous Peoples of the world, a day that the United Nations and its Member States, together with Indigenous Peoples, reconciled with past painful histories and decided to march into the future on the path of human rights,” said Ms. Vicky Tauli-Corpuz, Chairperson of the UN Permanent Forum on Indigenous Issues.
The Declaration addresses both individual and collective rights, cultural rights and identity, rights to education, health, employment, language and others. The Declaration explicitly encourages harmonious and cooperative relations between States and Indigenous Peoples. It prohibits discrimination against indigenous peoples and promotes their full and effective participation in all matters that concern them.
 
            Det har også vært nødvendig for FN å gjøre noe med flyktningenes situasjon i forhold til menneskerettighetene. Flyktningene har særlig hatt problemer med å nyte godt av den grunnleggende rettigheten om alle folks rett til selvbestemmelse – at alle folk og nasjoner skal ha rett til å løse sine egne problemer og forme sin egen framtid. En annen menneskerett som stadig blir krenket overfor flyktningene, er retten til å forlate hjemlandet. Mange må risikere livet når de forlater landet sitt.
            I 1950 ble institusjonen FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, opprettet for å gi hjelp og beskyttelse til flyktningene etter den andre verdenskrigen. Hovedoppgavene til UNHCR i dag er å sikre at flyktninger får oppfylt retten sin til å søke asyl (fristed), få saken sin behandlet og retten til frivillig retur.
            FNs flyktningkonvensjon ble vedtatt i 1951. Konvensjonen definerer en flyktning som en person som befinner seg utenfor sitt eget land og har en velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av politisk oppfatning, rase, religion, nasjonalitet eller medlemskap i ei spesiell gruppe. Det forutsettes også at forfølgelsen er individuell. Flyktninger som er ofre for krig eller borgerkrig, har ikke krav på asyl. Det har heller ikke mennesker på flukt i eget land – internflyktninger.
 
Demokratiet i medvind
Amnesty Internationals årsrapporter gir en dyster oversikt over alvorlige brudd på sivile og politiske menneskerettigheter som myndighetene i svært mange land gjør seg skyldige i. Likevel kan det være grunn til optimisme. Over 100 land har gått over til flerpartisystem siden 1975. En demokratiseringsbølge har ikke minst funnet sted i Latin-Amerika og Afrika. Men mest kjent er vel omveltningene i de østeuropeiske landene og i Sør-Afrika.
            I østeuropeiske land har det vært vanlig å ikke tolerere kritikk mot regjeringens politikk. Ytringsfriheten og organisasjonsfriheten gjaldt bare så lenge friheten ble brukt til å styrke det sosialistiske systemet. Hvis en gjorde seg skyldig i såkalt antisovjetisk agitasjon og propaganda, kunne en få mange års fengsel. Opposisjonelle ble i første omgang overvåket og trakassert gjennom husundersøkelser, bortvisning fra arbeidsplassen og kortere internering etter bagatellmessige anklager. Hensikten var å bringe kritikeren til taushet. Hvis ikke det hjalp, ble han arrestert og ofte sendt til en arbeidsleir for å "omskoleres". I 1960- og 70-årene ble flere hundre mennesker fengslet for å ha kritisert negative sider ved sovjetsamfunnet.
            Tvangsinnleggelse på psykiatriske sykehus var også vanlig. En russisk arbeider ble for eksempel plassert i et psykiatrisk sykehus fordi han hadde delt ut kopier av Verdenserklæringen om menneskerettighetene i hjembyen sin. Psykiateren fastslo at han led av "mani for omforming av samfunnet". "Nervøs utmattelse utløst av søken etter rettferdighet" og "reformistiske ideer" er andre eksempler på diagnoser som er stilt av offentlige psykiatere i Sovjetunionen. Oppholdet i psykiatriske sykehus var for mange verre enn fengsel. De innlagte fikk ofte sterke beroligende midler som gradvis brøt ned personligheten og opposisjonstrangen.
            Fra midten av 1980-årene gjennomgikk de politiske forholdene i Øst-Europa grunnleggende forandringer i retning av demokrati. I 1989 fikk sovjetiske velgere for første gang mulighet til å stemme på flere kandidater til nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen satte i gang reformer som utvilsomt har bedret menneskerettighetenes stilling i det tidligere Sovjetunionen. Flere samvittighetsfanger ble løslatt før tida, og lovene om antisovjetisk agitasjon ble opphevet. I de seinere årene har det imidlertid kommet alarmerende rapporter om forholdene i fengslene. Situasjonen for funksjonshemmede er også fortsatt svært kritikkverdig.
            I 1989 hadde sju av 45 afrikanske stater demokratisk styresett. To år seinere var tallet økt til 31. Neppe noe samfunnssystem er blitt så enstemmig fordømt verden over som det sørafrikanske. Apartheid ble stemplet av FN som en forbrytelse mot menneskeheten. Mens rasediskriminering også forekom andre steder, var det i Sør-Afrika nedfelt i grunnloven og i hele det politiske systemet. Loven om befolkningsregistrering delte befolkningen inn i atskilte rasegrupper – hvite, asiater, fargede og svarte. Plasseringen i rasegruppe bestemte i stor grad hvilke rettigheter en person skulle ha. Den mest forhatte delen av apartheid var lovene som begrenset den svarte befolkningens rett til bevegelsesfrihet og retten til å eie jord.
            De svarte var henvist til å bosette seg i ti reservater eller bantustanområder. Flere millioner ble tvangsflyttet til reservatene fra "det hvite" Sør-Afrika, der familiene deres hadde bodd i generasjoner. Bantustanene utgjorde bare 13 prosent av Sør-Afrikas landområde, mens over 70 prosent av befolkningen var svarte. Reservatene var økonomiske katastrofeområder med overbefolkning og svært dårlig dyrkingsjord. De fleste som bodde der, måtte leve på eksistensminimum.
            Myndighetene la stor vekt på å føre streng kontroll med de svartes bevegelsesfrihet innenfor "hvite soner". Symbolet på denne kontrollen var passboka som alle svarte over 16 år måtte bære på seg og kunne vise fram til alle døgnets tider. I passet stod det personopplysninger, fingeravtrykk, månedsstempel fra arbeidsgiveren, arbeidstillatelse og så videre. Hvis en ikke kunne vise fram gyldig pass, risikerte en bot eller fengselsstraff. Passboka var symbolet på svart undertrykking i Sør-Afrika. Flere hundre tusen afrikanere ble hvert år dømt for å overtre passlovene.
            Apartheidpolitikken førte til at mange land ikke ønsket økonomisk samarbeid med Sør-Afrika. De store belastningene på økonomien som det førte til, og frigjøringskampen fra de svarte gjorde at det hvite mindretallsstyret i 1990 begynte å avvikle apartheid. Mange raseskillelover ble avskaffet. Det ble for eksempel tillatt for svarte og hvite å gifte seg med hverandre. Hoteller, restauranter, parker og badestrender ble åpne for alle.
            I 1994 gjennomførte landet sitt første frie valg. Frigjøringspartiet, ANC, fikk 62 prosent av stemmene, og det ble dannet en samlingsregjering. Den svarte frigjøringsforkjemperen Nelson Mandela ble det nye Sør-Afrikas første president. Men det viste seg snart at det vil ta tid å utjevne forskjellene i levekår. Mange svarte er uten utdanning og arbeid og lever i stor fattigdom.
            Politisk undertrykking kan også komme til uttrykk i demokratiske land, for eksempel ved at retten til fritt valg av yrke blir krenket gjennom yrkesforbud. Yrkesforbud vil si at en person blir nektet ansettelse i bestemte yrker på grunn av sin politiske oppfatning. I Vest-Tyskland ble yrkesforbud (Berufsverbot) praktisert i 1970-årene. Ingen kunne tilsettes i en offentlig stilling hvis det var tvil om hans eller hennes lojalitet mot samfunnssystemet. De som var mistenkt for å ha ytterliggående oppfatninger, særlig på venstresiden i politikken, måtte gjennomgå en sikkerhetskontroll. Titusenvis ble avvist som søkere til stillinger eller ble avskjediget fra stillingene sine som lærere, prester, departementsansatte eller arbeidere i statsbedrifter.
 
Fortsatt politisk undertrykking
Å innføre demokratiske styresett er ingen garanti for at flere mennesker blir sikret sivile og politiske rettigheter. Land som kaller seg demokratiske, er det ikke i praksis. I 1990 vant opposisjonslederen Aung San Suu Kyi et demokratisk valg i Burma og skapte dermed forhåpninger om at militærdiktaturets dager var talte. Forhåpningene ble imidlertid raskt knust. Landets militærjunta underkjente valget og holdt valgets vinner i husarrest. I stedet for å åpne for demokratiske reformer fortsatte regimet med systematiske og omfattende menneskerettighetsovergrep mot politisk opposisjonelle og etniske minoriteter. Året etter ble Aung San Suu Kyi tildelt Nobels fredspris, men forble sittende i husarrest.
            I to av de mest folkerike landene i verden, Kina og Indonesia, er det stort sett ingen tendenser i retning av demokrati og frihet. At Kina ikke har vært villig til å løsne på den politiske kontrollen, viste seg klart under studentopprøret i 1989, som toppet seg med hærens drap på demonstrerende studenter på Den himmelske freds plass i hovedstaden Beijing. Ifølge Amnesty International ble minst tusen mennesker drept og enda flere ble såret da soldater skjøt mot mengder av ubevæpnede protesterende og tilskuere. Tusenvis ble arrestert over hele Kina og holdt i isolat. Flere titalls mennesker ble ifølge offentlige meldinger dømt til døden eller til fengselsstraff etter summariske og urettferdige rettssaker.
            Når myndighetene i et land ikke tillater folk å ha en annen oppfatning enn det de selv har, kaller vi det politisk undertrykking. Undertrykkingen kan bestå i at politiske motstandere av myndighetene blir overvåket 24 timer i døgnet gjennom telefonavlytting og ved å bli skygget av sivile politifolk. Det er en stor psykisk påkjenning for de fleste. Under apartheidregimet ble en kjent sørafrikansk frihetskjemper hardt skadet etter en bilbombeeksplosjon. I et fjernsynsintervju uttalte han at han følte det som en stor befrielse å bli lagt inn på sykehus. Der visste han at han ikke kunne kontrolleres.
            I Amnestys rapport for år 2000 framgår det at minst 63 land holdt mennesker innesperret fordi de hadde en politisk eller religiøs overbevisning som myndighetene ikke godtok. Og i minst 61 land ble brysomme personer utsatt for politiske drap. Politiske fanger som ikke har brukt vold eller oppfordret til vold, kalles gjerne samvittighetsfanger. De vil ikke gå på akkord med overbevisningen sin. Spesielt utsatte grupper er studenter, skoleelever, fagforeningsfolk, partipolitikere, prester, forfattere, vitenskapsmenn og journalister. I mange land blir militærnektere automatisk satt i fengsel.
           
Retten til liv og frihet fra overgrep
I diktaturstater er det ofte nødvendig for myndighetene å ta i bruk tvangsmidler for å kunne holde på makten og bekjempe kravene fra opposisjonelle. I slike land finner vi derfor tilfeldige drap, tortur og forsvinninger. Overgrep finner ikke sted bare i diktaturstater i Afrika, Asia og Latin-Amerika. I Tyskland har utlendinger i politiets varetekt blitt brutalt mishandlet. Politivold er også påvist i Frankrike, Italia og Storbritannia. At menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International fant det nødvendig å gjennomføre en kampanje mot rasistisk politivold i Vest-Europa våren 1993, viser alvoret i situasjonen.
            I de seinere årene har det også vært en særlig urovekkende utvikling for enkelte minoriteter og etniske grupper i Europa. Etniskeminoriteter skiller seg ut fra andre i samfunnet fordi de har en felles kulturell identitet som bygger på nasjonal opprinnelse, religion eller språk. I mange land fins det etniske grupper som er utelukket fra nesten alle former for deltakelse i storsamfunnet. Andre har formelt de samme rettighetene som majoriteten. Likevel går majoritetens interesser som regel foran.
             I Bulgaria og i de baltiske landene er det gjentatte ganger dokumentert tortur og mishandling av sigøynere. Kurdere forfølges i Tyrkia. Under krigene i det tidligere Jugoslavia forsøkte serberne å drive bort muslimene i Bosnia og albanerne i Kosovo.
           
Tortur
FNs menneskerettighetserklæring sier at ingen skal utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Likevel hevder Amnesty International at tortur og mishandling forekommer i mer enn 150 av verdens 190 land. I over 80 lan har personer blitt torturert til døde i perioden 1998–2000.
Torturen rammer ofte politiske fanger. Tortur blir brukt for å knekke motstanden mot et regime. Myndighetene skaffer seg informasjon for å stoppe undergravende virksomhet. Tortur brukes også for å skremme befolkningen. Enkelte av de torturerte blir til slutt løslatt, og folk får kjennskap til hva de har gjennomgått.
            Torturen kan være fysisk eller psykisk eller begge deler. Trusler, langvarig opphold i fullstendig mørke og stillhet og voldsomme lys- og lydeffekter er eksempler på psykisk tortur. Tortur påfører fangene ubeskrivelige smerter og lidelser, mange blir pint til døde. De som overlever, blir ofte merket for livet. De sliter med varige fysiske plager som nedsatt hørsel, synsforstyrrelser, leddsmerter og lammelser. Typiske psykiske forstyrrelser er nedsatt konsentrasjonsevne, svekket hukommelse, trøtthet, følelsesmessige svingninger, søvnforstyrrelser, jevnlige mareritt, apati, hodepine og svimmelhet. Det er ikke uvanlig at de psykiske plagene dukker opp flere år etter fengselsoppholdet. Mange av ofrene sier at den psykiske torturen er verst. Det å sitte månedsvis alene på en celle bryter ned tankevirksomheten og følelseslivet.
            I de seinere årene har en blitt mer oppmerksom på at tortur ikke bare rammer politisk opposisjonelle. Ofrene er like gjerne fattige, kvinner, barn, kriminelle og asylsøkere. Småjenter får skåret bort sine kjønnslepper i Somalia, og i Sudan blir kvinnelige studenter pisket fordi de går med T-skjorte på universitetet.
 
Forsvinninger
I en rekke land i Asia, Afrika og Latin-Amerika vil myndighetene ikke innrømme offentlig at de har fengslet politiske motstandere. Folk bare forsvinner, men det betyr gjerne at de enten er drept eller blir holdt bortgjemt et eller annet sted uten lov og dom. Amnesty rapporterer at forsvinninger fant sted i minst 30 land i år 2000. Hensikten med forsvinningene er ofte å skremme befolkningen. Det er en lettvint metode for myndighetene, fordi de slipper å stille folk for retten og rettferdiggjøre arrestasjonene. Regjeringen benekter at den holder bestemte mennesker i varetekt. Det blir derfor ytterst vanskelig å hjelpe dem som er forsvunnet.
            Politisk undertrykking foregår mange steder i verden ved at kritikere og motstandere av styresmaktene blir arrestert uten lov og dom, de bare forsvinner og blir torturert og drept. Militante opposisjonsgrupper står også bak tortur og forsvinninger. I de seinere årene har det vært en tendens til at gjerningsmennene som står bak forsvinninger, har vært vanskelige å identifisere. I slike tilfeller får en problemer med å avgjøre hvem de ansvarlige er. Dermed blir det vanskelig å reagere for å få stanset overgrepene.
 
Industriland og utviklingsland
Hittil har vi hatt som utgangspunkt at menneskerettighetene angår forholdet mellom individet og staten. Men gjennomføringen av menneskerettighetene avhenger også av forholdet mellom stater og regioner i verdenssamfunnet. Det kommer særlig klart fram når vi skal analysere virkeliggjøringen av velferdsrettighetene. Av verdens 6,4 milliarder mennesker lever minst 1,2 milliarder i det FN kaller absolutt fattigdom, det vil si at en ikke har en inntekt som gjør det mulig å skaffe seg den matmengden en trenger hver dag, og for å oppfylle andre helt nødvendige behov. I praksis defineres dette som et forbruk under én dollar om dagen.
            Den viktigste skillelinjen i verdenssamfunnet følger den økonomiske utviklingen og ressursfordelingen. Noen land har i løpet av de siste 100–150 årene utviklet seg til industriland eller i-land. Størstedelen av befolkningen bor i byer og arbeider i industri og tjenesteytende næringer. Mye av produksjonen utføres av teknologisk avanserte maskiner som krever stor tilførsel av energi. I-landene kjennetegnes også av et høyt utdanningsnivå og en høy levestandard, med høyt forbruk av materielle goder. Helsevesenet er godt utbygd, og levealderen er høy. Til i-landene hører USA, Canada, de aller fleste vest- og østeuropeiske landene, det tidligere Sovjetunionen, Japan, Australia og New Zealand. De fleste i-landene ligger altså på den nordlige halvkula. Industrilandene kalles derfor ofte landene i nord eller bare ”nord”.
            De fleste utviklingslandene finner vi sør for i-landene, gjerne på den sørlige halvkula. I mange land i Latin-Amerika, Afrika og Asia er mesteparten av befolkningen sysselsatt i jordbruket og utfører mye arbeid manuelt eller med enkle redskaper. Industrien og pengeøkonomien omfatter bare en mindre del av landet. Velferdsnivået er lavt med dårlig utbygd helsevesen og skole. Mange land sliter med lav legedekning og høy spedbarnsdødelighet og analfabetisme.
            Goder som mat, klær, bolig, helse og utdanning er svært skjevt fordelt mellom i-land og u-land. Industrilandene i vest og øst forbruker fire femdeler av rikdommene på jorda, selv om bare litt over en femdel av befolkningen lever her. Kløfta mellom rike og fattige land blir dessuten større og større. I globalt perspektiv blir milliarder av mennesker i landene i sør økonomisk undertrykt. Flere av u-landene er faktisk kjennetegnet av underutvikling, det vil si av samfunnsprosesser som fører til at fattigdommen heller øker enn avtar.
 
Forskjeller mellom u-land
Utviklingslandene har på flere områder gjennomgått en forandring til det bedre. I de fleste landene i sør har levealderen økt siden begynnelsen av 1960-årene. De har fått kontroll over flere sykdommer gjennom et bedre helsevesen og bedre tilgang til medisiner, og flere barn får gå på skole.
            En rekke land i Øst-Asia, som Hongkong, Taiwan, Singapore, Indonesia, Vietnam og Kina, har lyktes i å bygge opp egen industri. Den økonomiske veksten i disse nyindustrialiserte landene (NIC-landene) har vært svært høy. Landene er blitt en viktig del av verdensøkonomien gjennom eksport av for eksempel klær, sko, biler og radio- og fjernsynsapparater til i-landene. Store land i Latin-Amerika, som Argentina, Brasil og Mexico, har også i løpet av 1990-årene utviklet moderne eksportindustrier som selger varene sine over hele verden. Noen oljeeksporterende land, som Libya, Saudi-Arabia og Kuwait, har også blitt svært rike.
            I sterk kontrast til NIC-landene står de minst utviklede landene – MUL-landene. I denne gruppa finner vi de fleste afrikanske land, særlig i området sør for Sahara og en del land i Sør-Asia, som India, Pakistan og Nepal. Antall fattige og underernærte øker mest i Afrika sør for Sahara. Her synker forventet levealder, ikke minst på grunn av hiv/aids-epidemien.
 
Interne forskjeller
Inndelingen i i-land og u-land må ikke få oss til å tro at det er bare rikdom i i-landene og bare fattigdom i u-landene. I de fleste land er det store inntektsforskjeller mellom grupper, mellom samfunnsklasser og mellom landsdeler. I alle deler av verden fins det eksempler på at etniske minoritetsgrupper er utsatt for forskjellsbehandling når det gjelder fordelingen av goder.
            I mange u-land har den økonomiske overklassen flere titalls ganger så stort forbruk som de fattigste gruppene. De rike har også ofte den politiske makten og kan derfor sørge for å opprettholde skjevhetene. I de fleste utviklingsland er inntektsforskjellene mellom rike og fattige og mellom by og land faktisk blitt større. Kjønnsforskjellene er også store. Menn har høyere levealder, bedre utdanning og høyere inntekter enn kvinner.
            I NIC-landene er det heller ingen garanti for at godene som kommer ut av den økonomiske veksten, blir fordelt slik at vanlige folk får dekket de grunnleggende behovene sine. Den økonomiske veksten har kommet en relativt liten del av befolkningen til gode. Også i u-land der bruttonasjonalproduktet har økt, vokser tallet på fattige, arbeidsledige og undersysselsatte. I de seinere årene har det vært en sterk økning av fattigdommen i Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen. Avstanden mellom fattige og rike øker i mange land – så vel u-land som i-land.
 
PROBLEMER MED VIRKELIGGJØRING AV VELFERDSRETTIGHETENE I U-LANDENE
Klasseforskjeller i u-landene
Interessekonflikter oppstår når personer, grupper eller nasjoner konkurrerer om goder det er knapphet på, som penger og makt. En diktator eller maktelite som har skaffet seg en rekke privilegier i et land, kan bryte menneskerettighetene for å beskytte sin egen posisjon. Samfunnskritikere blir nektet sivile og politiske rettigheter, og de tier av frykt for arrestasjon, forsvinning, tortur og henrettelse.
            Forskjellen mellom fattig og rik er ofte større i u-landene enn i i-landene. I mange u-land bruker elitene sin politiske makt til å skaffe seg økonomiske fordeler. De lever et liv i luksus, mens store deler av befolkningen er på sultegrensen.
            Maktposisjonen deres styrkes gjerne av samarbeidet med de store flernasjonale selskapene. Disse selskapene støtter opp om eliten i landet og sikrer seg dermed tilgang på råvarer som er viktige for dem. Regjeringen og overklassen utnytter landsbygda til å skaffe seg inntekter og valuta gjennom å dyrke for eksport. Matvareproduksjonen tar sikte på å framstille luksuspregede matvarer til i-landene og eliten i u-landene: te, kaffe, sydfrukter og andre landbruksprodukter. U-landene dyrker også mange fôrvekster som eksporteres til i-landene. En betydelig del av Nord-Amerikas og Europas kjøttproduksjon er basert på jordbruk i u-landene.
            Mens u-landsbonden står for hoveddelen av valutainntektene, består det meste av importen av industrivarer som han ikke får dra nytte av, for eksempel biler, drivstoff, husholdningsartikler og maskiner. Bøndene i u-landene får nemlig bare en brøkdel av det varene blir solgt for i i-landene. Staten krever høye skatter og avgifter, og grossist- og eksportfirmaene tar store andeler av prisen. Samtidig har råvareprisene mange steder gått sterkt ned. Og om bøndene får lite igjen for det de dyrker for eksport, er utbyttet enda lavere når de produserer matvarer til bruk i hjemlandet. De fattige har nemlig ikke inntekter til å kjøpe mat for.
            I mange u-land er levekårene på landsbygda så dårlige at småbønder og landarbeidere flytter til byene. Men byene er som regel ikke i stand til å skaffe innflytterne arbeid. Dermed blir det en sterk folkeøkning i de elendige slumområdene i forstedene. Her mangler det meste: mat, vann, kloakksystem og renovasjon. I tillegg kommer de psykiske og sosiale problemene som er et resultat av arbeidsledighet, rotløshet og manglende sosial trygghet.
 
Militærutgifter
Interessekonfliktene kommer som nevnt til uttrykk gjennom bevilgningene til ulike samfunnsområder, som utdanning, helsestell, samferdsel og forsvar. Mange land betrakter et sterkt forsvar som nødvendig for å sikre fred. Når de har mange soldater og moderne våpen, håper de å skremme en eventuell motpart fra å angripe. Resultatet blir en stadig sterkere opprusting. Fra slutten av 1940-årene var dette forholdet mellom Nato-landene på den ene siden og Warszawapaktlandene på den andre – den kalde krigen. Hvis den ene parten registrerte at den andre hadde fått forsprang på et område, måtte det bevilges nye milliarder.
            I de seinere årene har militærutgiftene gått ned, men lagrene av atomvåpen er en potensiell fare for alt liv på jorda. Selv om den kalde krigen er over, har stormaktene våpen nok til å utslette hverandre flere ganger. Militærutgiftene i verden utgjør fortsatt flere tusen milliarder dollar årlig.
            Også landene i sør bruker store summer til rustingsformål. De frigjorte koloniene måtte bygge opp et forsvar mot ytre fiender. Men diktaturregimene ønsker å beskytte seg mot indre motstand. Hærene som blir bygd opp, styrker den militære eliten, som blir i stand til å undertrykke folket enda mer. Samtidig gir et sterkt militærapparat landet større prestisje. Selv i land der flertallet av folket lever på eksistensminimum, bruker en store summer til å skaffe moderne våpen – ofte summer som er større enn det en bruker til helsestell og utdanning til sammen.

Nasjonale interesser
U-landenes våpenforsyning og modernisering av forsvaret avhenger i mange tilfeller av støtte fra stormaktene. Stormaktene hjelper ofte militærregimer som gjør seg skyldige i grove brudd på menneskerettighetene, hvis det er til fordel for deres egen sikkerhet og interesser. USA har gitt økonomisk hjelp til og solgt våpen til militærregimene i Latin-Amerika og til undertrykkende regimer i Asia. Den amerikanske regjeringen har forsvart interessene sine ved å hevde at nasjonal sikkerhet og strategi enkelte ganger må gå foran hensynet til menneskerettighetene.
            Vestlige land, kanskje særlig USA, har vært bekymret for at kommunismen skulle øke sin makt og innflytelse. De var redde for at hvis ett land gikk over til kommunismen, kom andre til å følge etter. Dermed ville Sovjetunionens innflytelse i verden bli større. De sterkt antikommunistiske militærregimene i Latin-Amerika fikk derfor støtte fra USA. Latin-Amerika er også viktig for De forente stater som marked og råvareleverandør og som et område med billig arbeidskraft for de store amerikanske flernasjonale selskapene.

            Under den kalde krigen fordømte Sovjetunionen regelmessig den vestlige støtten til Sør-Afrika, Indonesia og de søramerikanske regimene. Samtidig overså de bruddene på menneskerettighetene i sitt eget land og i områder som de selv hadde kontroll og innflytelse over, for eksempel Afghanistan, Etiopia og Sør-Jemen. USA anklaget Sovjetunionen for grove brudd på de sivile og politiske menneskerettighetene. Kritikken mot bruddene på menneskerettighetene i verden er med andre ord selektiv. Et aktivt engasjement for menneskerettigheter kan føre til belastninger i forholdet til andre land. Landene fordømmer brudd så sant kritikken ikke skader deres egne nasjonale interesser.

 

Internasjonal arbeidsdeling
Matmangelen som verden kommer til å oppleve de neste tiårene, vil sette verdensmaktene på en knallhard prøve. Millioner av dekar dyrket jord forsvinner hvert år. Utviklingen henger sammen med at jorda brukes til andre formål enn til å dyrke mat for folk flest, samtidig som befolkningen i verden øker dramatisk. Befolkningsveksten fører til stadig større press på knappe ressurser. Det gjør at beiteområder blir ødelagt som følge av overforbruk, skogen blir hogd ned, og jordsmonnet utarmes. I neste omgang skaper dette mer fattigdom. Et stigende antall naturkatastrofer som tørke, orkaner og oversvømmelser ødelegger avlingene og forsterker problemene.
            Ifølge FNs anslag er flere titalls millioner mennesker smittet av hiv-viruset på verdensbasis. Ni av ti hiv-positive lever i utviklingsland. I mange afrikanske land er epidemien en enorm belastning på helsevesenet. Dessuten rammes så mange mennesker i arbeidsdyktig alder at hele økonomien svekkes.
            Befolkningsvekst, naturkatastrofer, globale miljøproblemer og sykdomsepidemier er eksempler på faktorer som ofte trekkes inn som årsaker til at det er vanskelig å virkeliggjøre velferdsrettighetene. Vi har å gjøre med forhold som det er problematisk å forebygge eller som rett og slett ligger utenfor menneskenes kontroll.
            På den andre siden er det ingen tvil om at folks muligheter til å bli sikret retten til mat, klær og bolig, helse, utdanning og arbeid er et resultat av avgjørelser som mennesker har tatt. Virkeliggjøringen av velferdsrettighetene henger også nøye sammen med maktforhold – både innenfor det enkelte lands grenser og mellom nasjoner og regioner. Ofte er det politiske beslutninger som avgjør hvordan godene skal fordeles.
 
Kolonihistorie
I-land og u-land spiller ulike roller i verdensøkonomien. I de aller fleste u-land dominerer produksjon av råvarer og enkelte luksusartikler. Ofte utgjør én eller to råvarer hovedtyngden av eksporten, for eksempel olje, kopper, kaffe, sukker eller bomull. I i-landene består produksjonen for det meste av industrivarer. Her foregår dessuten nesten all forskning og utprøving av ny teknologi og nye produkter.
            Framveksten av denne internasjonale arbeidsdelingen begynte i siste halvdel av 1500-tallet. Før den tid hadde ingen stat eller verdensdel mulighet til å dominere verdenssamfunnet som helhet. I Sør- og Mellom-Amerika, i Vest-Afrika og i Øst-Asia var det velorganiserte samfunn med omfattende arbeidsdeling, høy teknologi og en sterk statsmakt. Deler av Europa, særlig England, Frankrike og Spania, befant seg derimot i en vanskelig økonomisk situasjon på 1500-tallet. Det meste av ressursene ble brukt til krigføring. Jordbruk, håndverk og handel utviklet seg lite. En løsning for landene var å satse på utenrikshandel. Den spanske staten var for eksempel opptatt av å prøve å finne sjøveien til India og investerte i prosjektet til Kristoffer Columbus.
            Oppdagelsen av Amerika åpnet veien til et helt nytt og rikt kontinent for europeerne. En rekke ekspedisjoner drog over til "den nye verden" i første halvdel av 1500-tallet. Ett av motivene bak oppdagelsene var å forsøke å skaffe europeiske stater nye inntektskilder. Spanjolene sørget for å få kontroll over søramerikanske gull- og sølvgruver og fruktbare jordområder, som ble til store plantasjer av tobakk, sukker og bomull.
            De store kapitaloverføringene fra Afrika og Amerika gjennom trekanthandelen var en av forutsetningene for industrialiseringen i Europa. Koloniene ble omdannet fra selvforsynte jordbrukssamfunn til råvareleverandører. Koloniherrene la ofte ned industrivirksomhet for å hindre konkurranse med moderlandet. Den europeiske koloniseringen spredte seg også til Asia, og ved inngangen til 1900-tallet hadde noen få europeiske nasjoner kontroll over så godt som hele Asia, Afrika og Latin-Amerika.

            Mange av årsakene til den delte verden i dag er å finne i den historiske utviklingen fra 1500-tallet. I vår del av verden utviklet det seg økonomiske sentre som gav positive ringvirkninger i form av høyere levestandard og tekniske nyvinninger. Handelen mellom stormaktene og koloniene førte til at verdensdelene ble knyttet sammen i et politisk og økonomisk system, der landene var avhengige av hverandre. Men koloniene var den svake parten i forholdet. Den internasjonale arbeidsdelingen tjente først og fremst i-landenes interesser.

 

Trekanthandelen

 Den økonomiske situasjonen i Europa bedret seg stadig på 1600- og 1700-tallet med en rivende utvikling innen småindustri, håndverk og handel. Etterspørselen etter varer steg og råvareproduksjonen i koloniene måtte økes. Den innfødte befolkningen over hele Amerika ble tvunget til å arbeide for de europeiske koloniherrene under svært usle betingelser. Mange ble syke eller døde som følge av overarbeid og underernæring. For å opprettholde produksjonsnivået måtte en hente arbeidskraft fra andre kontinenter. Slaver ble fraktet fra Afrika til Amerika, der de produserte varer som ble ført til Europa og foredlet der. Ferdigproduktene ble så eksportert til Afrika igjen, blant annet som betaling for slavene. Denne byttingen av mennesker og varer mellom tre kontinenter er blitt kalt trekanthandelen.


Politisk frigjøring
FN-pakten av 1945 fastslo at alle folk hadde rett til selvbestemmelse, og forbød innblanding utenfra. Over hele den ikke-europeiske verden krevde nå nasjoner og folkegrupper rett til å styre seg selv. I løpet av 1950- og 1960-årene fikk de aller fleste landene i Afrika og Asia sin politiske uavhengighet. For enkelte land kom selvstendigheten som resultat av en frigjøringskrig, men de fleste steder sørget kolonimakten for en fredelig overgang til nasjonalt selvstyre.
            Den politiske frigjøringen førte imidlertid ikke til særlig framgang når det gjaldt menneskerettighetene innad i statene. Etter frigjøringen innførte mange av landene flerpartisystemer. Men forfatningene fungerte dårlig fordi partiene gjenspeilte motsetninger mellom folkegrupper. Da kolonimaktene trakk opp de nasjonale grensene i Afrika på 1800-tallet, befant det seg innenfor samme land et stort antall stammer som aldri hadde følt seg som ett folk. Mange etniske konflikter blusset opp, og resultatet ble ofte at ettpartisystemer eller militærdiktaturer avløste demokratiske ordninger. I mange tilfeller førte dette til at én folkegruppe tok makten over de andre, gjerne etter blodige borgerkriger.
For å legitimere diktaturstyret har enkelte makthavere hevdet at indre konflikter må dempes for å kunne skape økonomisk framgang og gi befolkningen bedre levekår. Demokrati vil gi hyppige regjeringsskifter som fører til liten politisk handlekraft. Makthaverne mener at opposisjonelle hindrer utviklingen mot et bedre samfunn. For å holde "samfunnsomveltende krefter" nede er det derfor ikke til å unngå at det forekommer brudd på menneskerettighetene. Det er nødvendig å slå av på frihetskravene til nålevende generasjoner for at kommende slekter skal få bedre velferd.
Denne argumentasjonen er imidlertid svært tvilsom. Det har vist seg at diktaturstyrene bidrar til å skape en klassestruktur som nettopp motarbeider omfordeling av goder på lengre sikt. Mange av disse landene har en liten elite som har skyhøye inntekter og kontrollerer de viktigste økonomiske ressursene som jordeiendom, gruver og liknende.
 
Korrupsjon
I de fleste utviklingsland er det stor avstand mellom rik og fattig. Mange av disse landene har en liten elite som ikke bare har skyhøye inntekter i forhold til resten av befolkningen, men som også kontrollerer de viktigste økonomiske ressursene. Den samme gruppen dominerer ofte de politiske organene og statsapparatet. Flertallet av befolkningen er som regel ikke bare fattige, men også dårlig organisert og ute av stand til å gjøre sine krav gjeldende. De fleste u-land har dessuten svake demokratiske tradisjoner og institusjoner.
Under slike forhold kan den politiske, økonomiske (og ofte militære) eliten i stor grad disponere statens midler ut fra sitt eget godtbefinnende. Fristelsen til å berike seg på fellesskapets bekostning, blir meget stor. Korrupte embetsmenn eller politikere kan på ulike måter forsyne seg av statskassen uten særlig risiko for å bli oppdaget. De kan for eksempel underslå deler av statens inntekter, gi fordeler til bedrifter de selv eier, eller ta betaling for offentlige tjenester som skolegang og helsevesen. De som blir utsatt for korrupsjon, kan lite gjøre når rettsvesen og massemedier er dominert av de samme kreftene som tjener på det korrupte systemet.
 
Økonomisk avhengighet
Når de indre forholdene i et land er utilfredsstillende, gir det dårlig grunnlag for økonomisk utvikling. Men u-landenes ugunstige situasjon kan også knyttes til deres økonomiske avhengighet til landene i nord. De mangler teknologi og folk med nødvendig utdanning. Teknologien avhenger av mye kapital, som fins i i-landene. For å få solgt produktene sine må u-landene ut på et verdensmarked som er preget av hard konkurranse. Både markedet, markedsføringen og transportmulighetene er kontrollert av i-landene.
            I denne situasjonen spiller de flernasjonale selskapene, som driver produksjon og salg i flere land, en sentral rolle. Det er ingen tvil om at selskapene skaper arbeidsplasser, og i flere land i Øst-Asia har de vært viktige for den økonomiske veksten. Men selskapene blir også sterkt kritisert for å utnytte arbeiderne i u-landene. For å spare utgifter produserer selskapene gjerne varene i land der det er forbudt å organisere seg. Arbeiderne har derfor få rettigheter med hensyn til arbeidstid og lønn. Ofte må de arbeide 10–12 timer per dag. Timelønna i tekstilindustrien er for eksempel mange ganger høyere i Europa enn i Sør-Korea, Taiwan og Hongkong.
            I andre tilfeller bygger de flernasjonale selskapenes industrivirksomhet på avansert teknologi og trenger derfor ikke så mange ansatte. Og varer og utstyr blir hentet fra i-land. Det gir få ringvirkninger for næringslivet i u-landene. Et annet problem er at de flernasjonale selskapene har mulighet til å unndra seg skatt. Gjennom systemet med datterselskaper i mange land kan overskuddet i selskapet ledes til det landet der skatten er lavest.
            I den internasjonale arbeidsdelingen er de fleste u-landene avhengige av kapital og teknologi fra i-landene. Mye av u-landenes eksport går også til vestlige land. U-landene blir derfor hardt rammet når etterspørselen etter varene deres synker som en følge av økonomiske kriser i Vesten. Avhengigheten er ikke like stor den andre veien. Bare noen få prosent av det totale forbruket av matvarer og industriprodukter i de vestlige industrilandene kommer fra utviklingslandene.
 
Proteksjonisme og liberalisering
De nasjonale interessene kommer også tydelig fram når u-landene skal konkurrere med i-landene om handelsmarkeder. U-landenes økonomi kan i mange tilfeller bare bedres ved at de øker eksportinntektene av varer gjennom å selge dem på vestlige markeder. I-landene har vært lite villige til dette. De har ført en proteksjonistisk økonomisk politikk ved å beskytte eget næringsliv mot konkurranse fra utenlandske bedrifter. Et virkemiddel er å fordyre importerte varer ved å innføre høy toll og spesielle avgifter. En kan også ha ordninger om at utenlandske bedrifter bare får mulighet til å selge en viss kvote av varen. En tredje mulighet er å gi statsstøtte til eget næringsliv, slik at prisen på varene kan holdes forholdsvis lav.
            Alternativet til proteksjonisme er liberalisering eller frihandel, det vil si en politikk som tar sikte på å fjerne flest mulig hindringer for handelen mellom landene. Gjennom hele etterkrigstida har det vært stadig mer internasjonalt samarbeid for å redusere tollsatser, kvoter og subsidier til egen eksport. I dag er det Verdens handelsorganisasjon (WTO) som er den viktigste pådriveren i arbeidet.
            Til tross for liberaliseringspolitikken er handelen mellom landene langt fra fri. For eksempel har WTO bare så vidt tatt fatt på arbeidet med å fjerne hindringer for handel med jordbruksvarer. Det er ingen tvil om at det vil bli en vanskelig sak for WTO. USA er tilhenger av liberalisering, mens flere EU-land er motstandere. På den andre siden har EU vedtatt å fjerne toll og kvoter på import fra MUL-landene (en ordning som også Norge ønsker å følge opp). For at liberaliseringen skal kunne ha noen praktisk betydning, må MUL-landene produsere varer som de vestlige landene etterspør, og som tilfredsstiller relativt strenge kvalitetskrav.
            Mange u-land ønsker selvfølgelig frihandel for jordbruksvarer. Men samtidig vil en omlegging bety at også u-landene må åpne markedene sine. Afrikanske u-land har innsett ulempene med dette og argumentert med at de er avhengig av å beskytte matvaremarkedene sine for å kunne stimulere produksjonen. Det er i det hele tatt vanskelig å forutsi hvilke konsekvenser en global liberalisering vil kunne få for u-landene. Fordelene og ulempene vil sannsynligvis variere mye fra land til land.

Monokultur og forverret bytteforhold
Helt fra kolonitida har u-landenes produksjon vært kjennetegnet av monokultur – de har vært avhengige av å eksportere én eller noen få råvarer. Dette har skapt problemer for u-landenes økonomi. I perioder med store svingninger i råvareprisene på verdensmarkedet, varierer eksportinntektene mye. Når det er vanskelig å forutsi inntektene, blir det også vanskelig å planlegge økonomien. Et land som har investert i oppgangstider, kan være fristet til å holde investeringstakten oppe gjennom lån i utlandet. Slike lån har ofte høye renter, og resultatet blir en høy utenlandsgjeld.

            I de siste 20–30 årene har prisene på mange råvarer som u-landene produserer, gått ned. Det kan ha sammenheng med at råvaren har fått konkurranse av nye i-landsprodukter. Metaller er for eksempel blitt erstattet av plast. Dermed synker etterspørselen og i neste omgang prisene på metallene. De flernasjonale selskapene kan også påvirke prisutviklingen på råvarer. De står for en vesentlig del av oppkjøpene av varer som bananer, kakao, kaffe, bomull, aluminium og bauksitt. Selskapene kan presse kjøpesummen ned, siden u-landene konkurrerer om å få solgt varene sine. Resultatet har blitt at for mange u-land har importprisene steget mer enn eksportprisene. Dermed blir bytteforholdet vanskeligere for u-landene: De må eksportere mer varer for å kunne betale for den samme importmengden som før. Land med monokultur har blitt særlig hardt rammet, fordi de ikke har flere bein å stå på.  

         

Gjeldskrisen
Det er blitt hevdet at utenlandsgjelden er den faktoren som påvirker den økonomiske utviklingen i u-landene sterkest i dag. Gjelden oppstod i 1970-årene ved at u-landene importerte mer enn de eksporterte, og finansierte underskuddet på handelsbalansen med lån i utlandet. Krisen i verdensøkonomien forsterket denne utviklingen. Industrilandene fikk problemer med å selge produktene sine og søkte nye markeder i u-landene. Det var derfor i i-landenes interesse å gi lån til u-landene slik at de kunne betale varene som de importerte. Under mottoet "Kjøp i dag – betal seinere" ble hele eksportøkningen til landene i sør finansiert med lån.
            Et annet forhold var at enkelte oljeproduserende land plasserte inntektene i vestlige banker. På grunn av den sterke økningen i oljeprisen i 1970-årene var det her snakk om svært store beløp. Men den økonomiske krisen gjorde at investeringslysten, og dermed etterspørselen etter kapital, var liten i i-landene. Følgen ble at de vestlige bankene nærmest konkurrerte om å gi lån til utviklingslandene.
            Tidlig i 1980-årene gikk dollarkursen opp, og det samme gjorde rentene. Det førte til en dramatisk økning av gjeldsbyrden. U-landenes gjeld til i-landene ble fordoblet på ti år. Nye lån måtte stadig skaffes for å kunne betale de gamle. I mange u-land har svært mye av eksportinntektene gått med til å betale renter og avdrag. U-landene betaler nå mange ganger så mye i renter og avdrag på lånene sine som det som overføres i utviklingshjelp fra vår del av verden. I u-landsdebatten blir dette kalt i-hjelpen.
            Den internasjonale arbeidsdelingen som oppstod under kolonitida, la premissene for virkeliggjøringen av velferdsrettighetene i nord og sør. Men det er ingen tvil om at utviklingen i verdensøkonomien de siste 20–30 årene har forverret forholdene i mange u-land. Både krisene i internasjonal økonomi og maktfordelingen i verdenshandelen har rammet MUL-landene særlig sterkt.
 
MER OM TILTAK FOR Å FREMME MENNESKERETTIGHETENE
 
Pengefondet og Verdensbanken
I 1940-årene ble det i regi av FN dannet flere verdensomspennende organisasjoner som skulle arbeide for økonomisk stabilitet og utvikling. Det internasjonale pengefondet (International Monetary Fund, IMF) skulle bidra til å sikre stabile valutakurser og gi hjelp til land som hadde akutt mangel på valuta. Verdensbanken skulle gi lån til gjenoppbyggingen etter krigens ødeleggelser.
            Fra 1980-årene fikk Pengefondet og Verdensbanken en avgjørende betydning for u-landene. Land som ikke var i stand til å innfri gjeldskravene sine, henvendte seg til disse organisasjonene og bad om hjelp. Pengefondet kan yte lån direkte eller opptre som garantist for lån fra banker i i-landene. De fleste u-landene og alle vestlige industriland er medlemmer av fondet. Medlemslandenes innflytelse i IMF og Verdensbanken avhenger av deres økonomiske styrke. Stemmene teller i forhold til innbetalt kapital. I praksis er det representantene fra de rikeste industrilandene som avgjør om et gjeldstynget land skal få hjelp.
            For at et u-land skal få lån, setter IMF og Verdensbanken som krav at landet må legge om økonomien sin. Kravene er nedfelt i programmer for strukturtilpasning. U-landene må tilpasse den økonomiske politikken til de vestlige landenes markedsøkonomi. Et viktig krav er å få balanse i utenrikshandelen. De får blant annet beskjed om å devaluere, som betyr at egen valuta blir mindre verdt. Det fører gjerne til at importen synker. På den andre siden øker eksportmulighetene fordi varene blir billigere i utlandet. Programmene innebærer også at landene må fjerne eller redusere offentlige tilbud og støtteordninger.
 
Konsekvenser av strukturtilpasningen
Det har etter hvert blitt klart at de harde økonomiske vilkårene som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken har stilt til u-landene, har fått en rekke negative følger. Innsparingene på offentlige budsjetter har gått ut over sykehus, skoler og sosiale tjenester. Produksjon for eksport gjør at hjemmemarkedet blir tappet for varer. Matvaresubsidiene er dessuten blitt fjernet. Disse forholdene skaper prisstigning. Kjøpekraften blir redusert, noe som først og fremst går ut over de fattige.
            U-landsregjeringene får ofte problemer med å få befolkningen til å godta den økonomiske og sosiale forverringen som kravene fra IMF medfører. Frykten for sosial uro fører også lett til brudd på frihetsrettighetene. Undertrykking ved hjelp av politiet og militæret blir nødvendig for å gjennomføre politikken.
            De to finansinstitusjonene har de seinere årene blitt klar over at de har vært for ensidig opptatt av økonomisk effektivitet. Store deler av befolkningen har fått dårligere velferd, og miljøet er blitt skadelidende. En har innsett ulempene med å spare inn på velferdsbevilgningene. Høyere helse- og utdanningsnivå for hele befolkningen er en forutsetning for økonomisk framgang. For å få til dette har en i noen tilfeller gjort vilkårene for tilbakebetaling av lånene lettere.

Ny økonomisk verdensorden (NØV)
Den politiske frigjøringen av koloniene i 1950- og 1960-årene førte til samhørighet mellom de nye statene. De hadde felles interesser i forhold til Vesten. De ønsket også å være uavhengige av de to partene i øst-vest-konflikten. De tidligere koloniene i Afrika og Asia dannet i stedet en tredje politisk retning i verdenssamfunnet. Seinere er denne retningen kjent som den tredje verden. Også latinamerikanske u-land har sluttet seg til denne gruppa. I FN fremmet u-landene en rekke reformforslag overfor de vestlige landene, for eksempel når det gjaldt u-hjelp og internasjonal handel og pengepolitikk. De fikk også opprettet UNCTAD, et FN-organ for handel og utviklingsspørsmål.
            U-landene ble mer og mer klar over at de stod i et avhengighetsforhold til de industrialiserte landene. Det utnyttet i-landene ved å betale lite for u-landenes råvarer. Men i begynnelsen av 1970-årene greide de oljeeksporterende landene å gjennomføre en sterk prisøkning på olje. U-landene så nå mulighetene for å øke prisene tilsvarende også på andre råvarer og dermed få til et gunstigere bytteforhold til i-landene. Tida var inne til å sette fram radikale reformforslag, og i 1974 ble kravene om en ny økonomisk verdensorden (NØV) reist av ei samlet u-landsgruppe i FNs generalforsamling.
NØV-kravene ble gjentatt på flere FN-konferanser i 1970- og 1980-årene, men forhandlingene har gitt svært små resultater. Råvareprisene har falt, og bistanden har ikke økt. Lånebetingelsene er ikke blitt bedre. I-landene har gått med på å slette gjeld for en del u-land. Men det er fortsatt mange land, særlig afrikanske land sør for Sahara, som har store problemer med utenlandsgjeld. De aller fleste u-land er fortsatt råvareeksportører eller produsenter av enkle industrivarer. UNCTAD og andre FN-organer har ikke fått større politisk myndighet, og reformene i finansinstitusjonene har uteblitt.
            Vi skal være forsiktige med å si at i-landene har all skyld for at NØV ble mislykket. Myndighetene i u-landene har selv et stort ansvar gjennom fordelingspolitikken sin. En har også innsett at NØV-kravene ikke var nok gjennomtenkte. De tok ikke hensyn til at u-landene er svært forskjellige og derfor har behov for ulike tiltak. Kravene inneholdt også innbyrdes motsetninger. På den ene siden ble det krevd en sterk liberalisering av den internasjonale handelen. På den andre siden hadde en krav om offentlig kontroll og regulering av prisene.
NØV-krav
Tiltak
Høyere og mer stabile
råvarepriser
Oppretting av internasjonale avtaler, organisasjoner
og råvarefond. Råvarelagre som kunne kjøpe/selge råvarer for å øke/senke prisene for å regulere etterspørselen
Flere ressurser til u-landene
U-hjelpen skulle økes kraftig, billigere og større lån. Avskrivning av utenlandsgjelden
Ny internasjonal arbeidsdeling
U-landene skulle selv kunne foredle råvarene sine. Åpne i-landsmarkeder. Nedbygging av toll- og handelsskranker
Større kontroll over verdensøkonomien til u-landene
Styrking av globale institusjoner som FN. Statlige eller internasjonale retningslinjer for å kontrollere de flernasjonale selskapene. Større innflytelse til u-landene i Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet
 
U-landssamarbeid gjennom kollektiv selvberging
Det har altså vært vanskelig å skape vekst og framgang i u-landene gjennom å integrere dem i den frie verdensøkonomien eller nye verdensordener. Et tredje forslag som er blitt fremmet, har vært å satse på utstrakt varebytte u-landene imellom.
            Samarbeidet mellom u-land i et område kunne skje gjennom kollektiv selvberging ved at for eksempel land A produserer gjødsel, land B landbruksmaskiner og land C transportmidler for landbruksproduktene. Ved å frigjøre seg fra verdensmarkedet ville de også lettere kunne bygge opp et innenlandsk marked for forbruksvarer som dekket grunnbehovene hos befolkningen. Ei gruppe u-land kunne hjelpe hverandre til utvikling gjennom å utfylle hverandres næringsliv og ressursgrunnlag og kjøpe varer og tjenester av hverandre.
            Ideen om kollektiv selvberging har heller ikke slått igjennom. Det er urealistisk å tro at u-landene kan bryte radikalt med den vestlige verden. Tendensen er heller en større grad av integrering til det internasjonale kapitalistiske markedet. Ett av problemene ligger i de indre maktforholdene i u-landene. Eliten ønsker å kopiere vestens livsstil og er motvillig til å gi avkall på fordelene den selv har av nord-sør-handelen. Det er også et tankekors at vestens verdier blir spredt i stadig større tempo til u-landsbefolkningen gjennom massemedier og turisme. Påvirkningen av forbruksidealene våre gjør u-landene mer og mer avhengige av vestlig import.
 
Norsk utviklingsbistand
Å gi utviklingsbistand vil si å overføre ressurser til utviklingslandene. Tidligere ble begrepet utviklingshjelp (u-hjelp) mest brukt, men unngås ofte i dag fordi det virker nedlatende overfor u-landene. Nå snakker en i økende grad om utviklingssamarbeid for å understreke likeverdigheten mellom bistandens ytere og mottakere.
            Eksempler på bistand er penger, varer til for eksempel jordbruk og industri, teknisk utstyr og eksperter. Ekspertbistand kalles gjerne faglig bistand. Det er aktuelt når mottakerlandet mangler folk med nødvendig teknisk, økonomisk og administrativ utdanning.
            Vi skiller mellom offentlig og privat bistand i form av gaver eller lån. Offentlig bistand bevilges over statsbudsjettet. For at lånene skal kunne kalles bistand, må de gis på mye gunstigere vilkår enn på lånemarkedet. Bistanden kan være multilateral (flersidig) ved at den går gjennom FN eller internasjonale utviklingsbanker og fond. Når den blir gitt gjennom direkte samarbeid mellom et u-land og et i-land, snakker vi om bilateral (tosidig) bistand.

            Den bilaterale utviklingsbistanden kan gis som prosjektbistand eller programbistand. Ved prosjektbistand har bistandsarbeidere fra giverlandet ansvar for å bygge opp og sette i gang prosjektet. Programbistand innebærer at u-landet får støtte for sin politikk og sine prosjekter på bestemte områder.

 

Moralsk forpliktelse eller egeninteresse  
Allerede i slutten av 1940-årene tok FN initiativ til å sette i gang bistandsarbeid til u-landene. Og særlig fra begynnelsen av 1960-årene mente mange at utviklingslandene ville bli i stand til å sikre befolkningen de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene hvis de fikk tilført tilstrekkelig kapital, kunnskaper og teknologi. En tok for gitt at u-landene burde kopiere i-landenes utvikling. Ideen var at bistandsprosjektene skulle være modeller som den lokale befolkningen skulle lære av og ta etter. Hvis lærdommen ble spredt til flere områder i mottakerlandet, ville en oppnå økonomisk og sosial framgang som hele befolkningen fikk del i.
            Mange i i-landene ser bistanden som en moralsk forpliktelse. Ett av motivene for at Norge gir bistand, er idealisme bygd på kristne og humanistiske tradisjoner. De som har mye, skal dele med dem som har lite. Ofte har det vist seg at de etisk høyverdige grunnene til å gi bistand til u-landene er blitt overskygget av politiske og økonomiske interesser i i-landene. Gjennom bistandstiltak ville vestlige land sikre at de fattige landene vendte seg til dem i både politisk orientering og økonomisk samarbeid. En var redd for kommunistisk framgang i den tredje verden.
            Det har vist seg at utviklingsland som ligger i strategiske områder, for eksempel flere av landene i Midtøsten, får mye mer hjelp av de rike stormaktene enn andre fattige land. Bistand blir lett et instrument i den internasjonale politikken. Det kommer også til uttrykk i hvilke land som får lån fra Verdensbanken. De vestlige industrilandene sitter med flertallet av stemmene i Verdensbanken, og de velger mottakerland i tråd med sine egne økonomiske interesser. Både Argentina, Brasil, Chile og Nicaragua mottok lån under militærdiktaturer som sympatiserte med kapitalistiske land, men mistet tildelingene under sosialistiske regjeringer.
            De fleste i-landene har vært lite villige til å bevilge bistandsmidler over statsbudsjettet. Og i løpet av 1990-årene ble bistanden til verdens minst utviklede land, MUL-landene, redusert med 30 prosent. FN har satt som mål at alle industriland skal bruke minst 0,7 prosent av bruttonasjonalproduktet til statlig utviklingsbistand. Bare fire i-land, Danmark, Nederland, Norge og Sverige, har nådd dette målet. Men det er ikke bare størrelsen som avgjør om bistanden fremmer utvikling i mottakerlandet. Det spørs også på hvilke betingelser som er knyttet til bistanden, om den for eksempel gis som gaver eller som lån som skal tilbakebetales med renter. I de seinere årene har færre og færre land gitt bistanden som gaver.
 
Hovedlinjer i norsk utviklingssamarbeid
Den overordnede målsettingen for norsk utviklingssamarbeid er å bidra til å bedre økonomiske, sosiale og politiske kår i utviklingslandene innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. En bærekraftig utvikling innebærer at dagens generasjon skal få dekket behovene sine uten at det fratar framtidige generasjoner mulighetene til å få dekket de samme behovene. Fra midten av 1980-årene er det blitt understreket at Norge skal være et foregangsland når det gjelder økologiske hensyn i bistandspolitikken.
            I Norge har det vært et prinsipp at bistanden skal balansere mellom multilateral og bilateral bistand. Samtidig ønsker en å gi nødhjelp i akutte krisesituasjoner.
            Et annet prinsipp har vært konsentrasjon. Norsk tosidig bistand skal konsentreres geografisk til noen få prioriterte land (hovedsamarbeidsland/programland). Det er blant annet gjort for å utnytte ressursene så godt som mulig. Ved å gi bistanden til noen utvalgte land kan Norge få bedre kunnskaper om mottakerlandene og følge med i hvordan bistanden blir brukt. De prioriterte landene har mer og mer blitt konsentrert om Afrika.
            Utviklingssamarbeidet skal videre bygge på mottakeransvar. Norge ønsker å samarbeide med myndighetene i mottakerlandene om utviklingspolitikken. En antar at bistanden blir mest effektiv hvis valg og utforming av tiltak tar utgangspunkt i u-landenes egne økonomiske planer. Ved at u-landene selv prioriterer bruken av midlene, blir de mindre avhengige av giverlandet. Hvis hjelpen ikke fører til større selvhjulpenhet, vil virksomheten ha lett for å stanse så snart ressursene utenfra faller bort. En ønsker derfor å bruke bistandsmidler til å bygge opp kompetanse og nasjonale institusjoner som kan føre politikken videre uavhengig av hjelpen utenfra.        Samtidig skal bistanden være ubundet. Den skal ikke knyttes til kjøp av varer og tjenester i Norge. U-landene kan bruke bistanden på den måten som er mest effektiv for dem. Ved bundet bistand forblir pengene i giverlandet og blir brukt for eksempel til å kjøpe varer som skal brukes i prosjektet, og til å lønne eksperter. Det er også lett å bli avhengig av import fra giverlandet etter at prosjektet er avsluttet. For ikke å komme i slike avhengighetsforhold ønsker mange u-land at hjelpen skal komme via FN.
            Endelig har Norge lagt vekt på at bistanden skal gå til de fattigste i utviklingslandene. Støtten skal komme det brede lag av folket til gode, og spesielt de mest vanskeligstilte gruppene (fattigdomsorientering). Ifølge et slikt grunnbehovsprinsipp blir helse, bolig, utdanning og sysselsetting sentrale innsatsområder for bistanden. Det er derfor viktig at Norges programland praktiserer en sosialt rettferdig politikk. I de seinere årene har Norge rettet mye av bistanden inn mot kvinner i u-land. Kvinnerettet bistand blir sett på som spesielt egnet til å øke familiens levestandard, fordi kvinnenes arbeid ofte er knyttet til matvareproduksjon.
 
Bistand ut fra u-landenes behov?
Et sentralt spørsmål i bistandspolitikken er om hjelpen er blitt gitt ut fra behovene til u-landene, eller om den blir gitt på giverlandets premisser. Er det slik at giverlandet setter visse krav til gjenytelse for å gi hjelp? Sammenliknet med andre land går en vesentlig del av norsk bistand gjennom FN. I tillegg har norske myndigheter vedtatt at bistanden skal gis som gave, ikke som lån som skal tilbakebetales.
            Som nevnt er det et prinsipp i norsk politikk i forhold til u-landene at bistanden skal være ubundet. Innkjøp og ansettelser skal gjøres på det åpne marked, noe som vanligvis er økonomisk fordelaktig for mottakerlandet. Norge har imidlertid ikke alltid fulgt opp dette prinsippet. Det har vist seg at en del av bistandsmidlene er blitt tilbakeført til Norge gjennom kjøp av norske varer og tjenester. Omfanget er gjerne avhengig av konjunkturene i vårt eget land. Når arbeidsledigheten er høy, blir det lett satt fram krav om at utviklingsbistanden skal gi oppdrag til næringslivet i Norge.
Det er enighet om at næringslivet kan spille en viktig rolle for å bedre mottakerlandenes produksjonsevne. Her ligger det en fare for at egeninteressemotivet kan styre det norske engasjementet i u-landene og dermed virke hemmende på prinsippene for bistanden. Vil næringslivet prioritere de fattigste u-landene, eller vil de først og fremst investere i land med utbygd kommunikasjonssystem og innenlandsk etterspørsel?
            Flere norske u-landsprosjekter har vært mislykket fordi vi ikke har tatt særlig hensyn til de kulturelle og sosiale forholdene i mottakerlandet. Det har vært vanskelig å følge opp tiltakene etter at prosjektperioden var avsluttet, fordi lokalbefolkningen ikke var med i planleggingsfasen. Fra 1990-årene har Norge derfor satt mottakeransvar og programbistand i høysetet. Sjansen for at bistanden skjer i tråd med u-landenes behov, er selvsagt mye større hvis utviklingsarbeidet tar utgangspunkt i de kunnskapene og teknikkene som er innarbeidet i den lokale kulturen.
            I enkelte situasjoner kan det være aktuelt å stille spørsmålet hva som er u-landenes behov. Myndighetenes interesser behøver ikke stemme overens med befolkningens interesser. Når bistanden virkelig fram til dem som har størst behov for den, de fattige? Det har ikke alltid vært tilfellet. Mange prosjekter har bare vært til nytte for den lokale eliten. I mange u-land er det påvist en statlig diskrimineringspolitikk overfor landsbygda. Størstedelen av bistandsmidlene går til storbøndene og det industrielle landbruket og ikke til småbøndene.
            Norsk politikk overfor utviklingslandene dreier seg først og fremst om bistand. Men utviklingspolitikk er mer enn bistandspolitikk. I forholdet mellom landene i nord og sør har bistanden atskillig mindre betydning enn handelspolitikken. For de aller fleste u-landene er utviklingsmulighetene langt mer avhengig av høyere priser på råvarer, økt adgang til markedene i i-landene og lettelser i gjeldsvilkårene. Norge har ført en proteksjonistisk politikk overfor u-landene. Jordbruksvarer og tekstiler og konfeksjon (tekovarer) er blitt stengt ute fra det norske markedet gjennom toll, importkvoter, sesongmessige begrensninger, sanitære krav og andre tekniske krav. I de seinere årene kan vi se tilløp til endringer. Norge har gjennomført lettelser for importen på jordbruks- og tekovarer fra de minst utviklede landene og i flere tilfeller ettergitt gjeld.
            I dag legger myndighetene større vekt på å se politikken overfor landene i sør i et mer helhetlig perspektiv. For å bidra til økonomisk og sosial utvikling i u-landene ønsker en å kople nødhjelp og langsiktig utviklingshjelp sammen med handelspolitikk og tiltak for å forebygge eller løse konflikter. På den måten vil vi også bli bedre i stand til å redusere tallet på flyktninger i verden og minske flyktningproblemene.
 
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 10.12.2007

© Cappelen Damm AS